"Se og Hør MEG"

Våre foreldre har gjort det beste når utfordringene kommer tett "som perler på en snor". Jeg ser det, men min lillesøster tar mye plass i familien.  Jeg blir gal! De er jo så blindfolded! "Søster har alltid krevd mye i oppveksten.  Hun er autist og alt dreier seg om henne".

Jeg Astrid hun biter i underleppen.

"Hva skjer med deg nå", spør jeg.

"Jeg kjenner meg tung, sint og frustrert. Egentlig...oversett! Lei av å alltid være den som klarer meg selv, være flink, forstå og vise hensyn".  Hadde jeg hatt en diagnose hadde jeg kanskje blitt sett og hørt, jeg og! "Uff, den trekker jeg tilbake"....

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Astrid er pårørende. Det er hennes diagnose.

Alle i familien blir påvirket når et barn/søsken krever mer og-/eller lever med en diagnose.

Søsken som pårørende opplever ofte mindre oppmerksomhet fra foreldre. De må klare seg mer på egen hånd. De kan ofte kjenne seg alene og ikke verdsatt. De må være flinke og påtar seg dermed ansvar, for at mor og far skal ha overskudd til å mestre hverdagen.

For Astrids del sitter hun nå i en prosess som omhandler sjalusi (hun ble ikke sett, hørt eller involvert) - og skam (skamfølelse over følelser som oppleves som forbudte, at hun har holdt det for seg selv for å skåne situasjonen).  Det hjelper Astrid å snakke om forbudte følelser og kjenne på savn.  Etterhvert tar hun eierskap - og kan ta nye valg på hvordan forholde seg til situasjon og omgivelser. 

Når vi får en bevisstgjøring på - hva som var - hvordan vi har kreativt tilpasset oss - og hvordan vi gjør det nå - kan vi håndtere situasjon og relasjoner annerledes.