"Se og Hør MEG"

11.01.2018

Astrid som er i tyve årene deler med meg at hun ikke kjenner seg inkludert i familien.

"Jeg har en eldre søster som sliter.., hun har alltid slitt," poengterer hun.

"Det er liksom ikke plass til meg". Astrid bruker armene for å markere et skille mellom foreldre, søster og henne selv på den andre siden.

Jeg speiler Astrid ved å markere som henne. Sammen lager vi et skille i luften, mens jeg gjentar det hun sa: "Det er liksom ikke plass til meg". 

Vi gjør dette til Astrid stopper.  Armene hennes senker seg ned i fanget, mens hun ser på meg med triste øyne.

"Jeg holder meg unna", sier hun.

"Du holder deg unna", gjentar jeg.

"Nei, jeg vet ikke..., forresten. Det er de som ikke tar kontakt. Jeg føler det ikke er bruk for meg og at jeg holdes utenfor informasjonsstrømmen.  Det er ensomt sier hun, mens føttene hennes settes opp mot stolbena og hendene trekkes inn i ermene på den store ullgenseren.

"Kan du kjenne noe i kroppen din", Astrid?

"Ja, brystet tynger og jeg føler meg sint. Det kommer så mange flashbacks i hode mitt.

Når jeg sitter her med deg, ser jeg at det alltid har vært slik.  De sammen, og meg alene.    

Våre foreldre har gjort det beste ut i fra hvem de er som foreldre i situasjoner, hvor utfordringene kommer tett "som perler på en snor". Jeg ser det, men Sandra, min søster har aldri sett at hun tar mye plass i familien.  Jeg blir gal av de alle! De er jo blindfolded!

Astrid´s øyne blir fokuserte, hun holder seg fast i armlenet og spenner bena ut i luften og sier "det verker i kroppen"!

"La oss reise oss og gå litt", sier jeg - Vi går litt i rommet, og puster mens vi lar armene slenge litt fra side til side.

"Fasan at det skal være så vanskelig å komme videre. La det som har vært - være," sier hun.

Vi setter oss ned, og jeg spør Astrid om "hva som har vært"?

Astrid strekker seg etter en pute og knuger den inntil seg.

"Sandra har alltid krevd mye i oppveksten. Hun mangler empati og tilstedeværelse i omgivelsene. Hun er autist og alt dreier seg om henne".

Jeg ser munnviken til Astrid faller og hun biter i underleppen.

"Hva skjer med deg nå", spør jeg

"Vel, jeg kjenner meg tung, sint og frustrert. Lei av å alltid være den som klarer seg selv, være flink, forstå og vise hensyn".  Hadde jeg hatt en diagnose hadde jeg kanskje blitt sett og hørt, jeg og! "Uff, den trekker jeg tilbake"!

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Astrid er pårørende. Det er hennes diagnose.

Alle i familien blir påvirket når et barn/søsken krever mer og-/eller lever med en diagnose.

Hverdagen fungerer med tilrettelegging for den - og rundt den som trenger ekstra tilsyn, pleie og oppfølgning.

Søsken som pårørende opplever ofte mindre oppmerksomhet fra foreldre. De må klare seg mer på egen hånd. De kan ofte kjenne seg alene og ikke verdsatt. De må være flinke og påtar seg dermed ansvar, for at mor og far skal ha overskudd til å mestre hverdagen.

For Astrids del sitter hun nå i en prosess som omhandler sjalusi (hun ble ikke sett, hørt eller involvert) - og skam (skamfølelse over følelser som oppleves som forbudte, at hun har holdt det for seg selv for å skåne situasjonen).

Det hjelper Astrid å snakke om det som har vært - frembringe uarbeidede/forbudte følelser og lengsler fra den gang da - til hvordan det oppleves nå som voksen.

Når en får en bevisstgjøring på hva som var - hvordan vi har kreativt tilpasset oss - og hvordan vi gjør det nå - kan vi håndtere situasjon og relasjoner annerledes. 

Takk Astrid, for at vi deler din historie.