Nederst på rangstigen

04.10.2018

Jeg legger merke til at når jeg som terapeut kommenterer og støtter opp om hennes egenskaper - så skifter hun tema eller vrir seg i stolen. Blikket hennes forsvinner ut av rommet og det er som et "såpestykke" som sklir ut av hendene mine. Jeg velger å dele det med henne.

Kari, jeg opplever at du forsvinner vekk, i det jeg gir deg støtte for dine valg og egenskaper?

"Det er bare noe du sier? Du mener det jo ikke". Kari gnir seg på lårene og blikket går igjen ut av vinduet.

"Nå gjør du det igjen"..., jeg mister deg. Er det ok for deg om du ser på meg?"

Kari snur seg mot meg og setter øynene i meg. Jeg får en tanke om at det faste blikket holder henne oppe akkurat nå. Og at hun kobler ut kroppslige fornemmelser.

"Kari, jeg mener det jeg sier til deg. Jeg synes du er flink og jeg blir veldig interessert i hva du forteller".

Tårene til Kari treffer munnviken. De tørkes fort bort. "Jeg orker ikke snakke om det".

"Det er greit. Jeg ville bare at du skulle vite at jeg hører du har mye kunnskap og at jeg gjerne vil høre mere".

"Det er noe som har gjort vondt lenge." Kari krysser armene, holder de hardt og samlet.

Det blir stille i rommet, og jeg lar det være opp til Kari å fortsette.

"Jeg har begynt på ett års lederkurs i jobben min. Der skulle vi avklares etter rang". "Rang, gjentar hun"... Da jeg så at jeg var nederst på rangstigen fikk jeg høy puls og svettet i hendene, sånn som nå. Og så sitter du å sier jeg er dyktig?"

"Kan du vise meg hvordan det er å være nederst på rangstigen?"

Kari tar opp små plastikkdyr fra en eske. Hun setter de opp i rekke - etter rang og forteller om alle andres store egenskaper, og hvor faglig dyktig de er.  Nederst, ytterst på bordkanten setter hun seg selv. Det lille dyret ser ut til å falle ned.

"Det ser ut som at du er i ferd med å falle ned? Jeg kjenner jeg blir trist."

"Ja, jeg og. Jeg skjønner ikke, jeg har jo ikke noe der å gjøre. De andre har mye høyere akademisk utdannelse enn meg. Hvorfor sender de meg på lederkurs - når jeg ikke er som de andre?"

"Ikke er som de andre, gjentar jeg. Kanskje det er akkurat det, Kari.  At du ikke er som de andre. At du har noe annet å tilføre. Hva tenker om det"?

""Vel jeg.... Nå ser Kari brydd ut og hun tvinner fingrene.  Jeg liker å samle, skape samhold og inkludere. Jeg tror det er viktig for å kunne produsere." Tror du det er derfor jeg er på kurset?"

"Ja, en av grunnene tenker jeg. Du har mye å bidra med, og det er ingen tilfeldighet at du er på kurset". Nå slipper hun ikke unna som ett såpestykke mellom hendene mine. Hun puster tyngre og ser avslappet ut i kroppen.  Nesten som jeg kjenner at noe faller på plass. 

"Prøver du liksom å si at jeg ikke er så verst?"  

"Ikke på liksom. Jeg sier du er alt annet enn verst. Hvordan er det for deg å høre det?"

"Jeg har iallfall ikke falt av bordplata!" ... Og i det kjenner jeg hun igjen sklir unna som ett såpestykke.  At jeg ikke når frem.  Hun tør ikke slippe meg inn helt enda, for hva kan skje da?

Dårlig selvfølelse har ofte bakgrunn i omgivelsenes negative og kritiske holdninger fra når vi vokste opp, og kan lede til en følelse av å være feil - og skam over hvem de er. Skamfølelsen forsterkes ytterligere når en tror/tillegger andre om å mene det samme om de. En slags bekreftelse på egen smerte.

Det er en prosess - det tar tid å erkjenne -hva og hvordan vi gjør det - til erfare hva vi kan gjøre annerledes.