Jeg hater julen!

Kaja, 28 år i harnisk over jul og tradisjoner. Kaja kommer inn døren, og jeg kjenner umiddelbart på energi i rommet og at jeg blir stresset med høy puls.

"Jeg hater julen", sier Kaja. Ordene kommer klokkerent og troverdig, men de gjør meg også oppmerksom på sårbarhet. Kaja setter seg i hjørnet av sofaen, strekker seg etter en pute og knuger den inntil seg. "Hater foreldre som skiller seg".... Hun ser på meg etter svar - før spørsmålet kommer: "Hva er julen nå"?

"Jeg hører at du hater julen, kan du si noe om hvordan det er"?

"Det er vondt - det er som en krig inni meg - alt er så falskt"

"Jeg skal forsøke å se bilde Kaja. Kan du hjelpe meg ved å fortelle hva som har skjedd"?

"Mamma og pappa skilte seg for 4 år siden. Min bror Mads og jeg må være annen hver jul hos de. Hvem spurte oss om hva vi ville? Ingen. Jeg er sint. Ingenting er som før. Hva er jul nå? Vi går hit, vi går dit. Er vi der- savner vi mamma, går vi dit - savner vi pappa. Faen, assa!"

Kaja holder hardt om puten og biter seg i underleppa.

"Mamma er verst! Hun setter opp et sånt Gloria ansikt som skinner i takt med julestjerna. Helt patetisk"! Kaja lener seg tilbake og det kan se ut som "luften har gått ut av ballongen".

"Jeg hører det du beskriver om at det er et savn uansett hvor du er. Hvordan vil DU feire julen Kaja?"

"Sammen alle sammen", kommer det spontant! Øynene lyser opp et kort sekund, men blikket blir raskt gjemt bak hendene. Kaja gråter i sin frustrasjon. Tårene renner og jeg lar henne gråte. Hun tørker øyne og nese med Kleenex som står fremme og sier:

"Det var godt å gråte. Det kjennes lettere, men det er fortsatt vanskelig".

( I det øyeblikket det er tid og rom for å stoppe opp et øyeblikk, kan Kaja være i det som er. Hun kan kjenne på smerten og frustrasjonen - og i det oppleve at det endrer seg. Det blir en bevissthet og en erkjennelse på situasjonen. )

"Ja og jeg forstår det er vanskelig", bekrefter jeg.

"Mamma er sååå fake! Hun begynner med julebakst, snakker om julemat og hvor juletreet skal kjøpes i oktober.

"Du sa tidligere Kaja at mamma setter opp en Gloria ansikt og at hun er fake. Vil du prøve et eksperiment ved å fortelle henne hva du føler?"

Kaja tenker seg om og kommer frem til at i rommet hvor vi er, er trygt. Jeg betrygger henne i at hun har tid og at hun kan begynne å beskrive hvordan kun kjenner det i kroppen.

"Jeg er kvalm".

Hun holder rundt hvert armlene, setter fotsålene støtt ned på gulvet og det er som hun tar sats i det hun sier: "Mamma, jeg vil ikke feire jul med deg"!

Jeg legger merke til at fingerknokene blir hvite. Hun holder seg hardt fast. Etterhvert setter hun seg over i den andre stolen. Kaja vil her svare det som spontant kommer opp i henne. Et svar fra et mønster hun kjenner med sin mor.

Kaja som sin mor:

"Det er Jul og tradisjon vennen min. Klart VI skal feire jul sammen". Stemmen er høy og jeg oppfatter den som overbærende.

"Mamma, du hører ikke på hva jeg sier! Du tviholder på en illusjon.

Jeg vil ikke mer! Vær så snill - hør på meg".

Ordene til Kaja kommer som mat som har ulmet lenge i en urolig, vond mage og som kommer ut som oppstøt, i det du brekker deg! Skuldrene senker seg og grepet rundt armlenet har sluppet taket.

Kaja som sin mor:

"Det blir så fint i år, Kaja. Jeg har invitert tante Sissel. Hun har jo blitt alene. Ribben er bestilt.... og jeg tenkte vi kunne rekke kirken kl 15 i år"?

Kaja når ikke frem til mor. Isteden for å tillegge moren egenskaper ved å si: du hører ikke, du tviholder.. du.. , blir Kaja og jeg enige om at hun skal sette ord på egne følelser, og begynne setningene med; Jeg.

"Mamma, Jeg gruer meg til jul. Jeg er trist. Jeg kjenner meg ikke igjen i alt juleglitteret og jeg blir kvalm"!

Kaja som sin mor:

"Kvalm?... Det er tradisjon! Det er jo stabilitet og trygghet for dere." Stillheten i rommet er til å ta og føle på. Med hode litt på skakke og tårer i øynene kommer det ord som knapt kan høres:" Jeg prøver kanskje litt for mye... Det er egentlig ganske slitsomt.."

Kaja går ut av dialogen med sin mor.

"Jeg får vondt i brystet og kjenner jeg savner mamma". Istedenfor å si at det er vanskelig, har jeg vært sint og dyttet henne vekk. Kanskje mamma også savner det som var?".

"Ja, din mor ga uttrykk for at hun kanskje prøver litt for mye og at det er slitsomt.

-------------------

I det Kaja forsvinner ut i november-mørket tenker jeg at hun fikk innsikter om seg og sitt bidrag i relasjonen til moren. Timen vekket også tanker om at moren også har følelser og tanker bak fasade av jule-glitter.

Kaja kommer tilbake til meg på kontoret regelmessig. Samtalen vi hadde om at hun "hater julen" åpnet en følelsesmessig blokkering knyttet til skilsmissen, og hvor hun selv befinner seg i livet.

Takk, Kaja - for at jeg får ta del i historien din - En historie som vekker mange tanker rundt relasjoner og høytid, for de aller fleste av oss.

God førjulstid - det er mange følelser - husk at ikke alt er som det ser ut til!