"Jeg er spist opp!"

"Veeel", dveler Mariann mens hun igjen strekker på bena. Blikket hennes vender ned mot gulvet, i det hun svarer: "Jeg er så irritert på meg selv. På alle, egentlig!...(...)... Pust med magen, sier venninner - men... assa... herregud". Det har jeg ikke tid til. 

"Det har du ikke tid til"

"Her har jeg tid.... En slags pause i triatlon! ...(...)... Jeg tippet over i går, jeg gikk helt til streik. Sommerferien med mann, unger som sover halve dagen, reiseplaner, mat, aktiviteter, venner.  De raner kjøleskapet og lurer på hvorfor vi ikke er på Hawaii og sånn!! Sorry, assa. Jeg blir gæær´n"!

Mariann snakker fort og mye. 

"Ferie"...(...)... assa..., er det lov å si jeg føler meg spist opp"?

"Hvordan er det å være spist opp"? 

"Litt sånn tygd på og spytta ut"

"Tygd på og spytta ut"

"Nei...Det blir stille mellom oss og Mariann får et annet drag over ansiktet. "Jeg prøver å være flink de 3 ukene jeg har.. men vet ikke om jeg strekker til... Flink mamma, ikke sant? Jeg får ikke fulgt opp foreldrene mine nordpå, og mannen min går for lut og kaldt vann".

Samtalen utvikler seg og jeg hører etterhvert alt hva Mariann MÅ, BØR og SKAL gjøre.

Mariann føler seg spist opp av unge tenåringsdøtre, alle roller hun må og burde fylle - og sitter hos meg med skamfølelse over at hun klager.

"Å smøre seg selv utover brødskiva," er et ordtak som kommer frem i samtalen.  Det å være tilgjengelig for alt og alle til enhver tid. Fordi da er du flink.

Det handler om forventninger. Et mønster fra egen oppvekst.  Mariann har etterhvert fått innsikt og en forståelse på hva som ligger bak hennes behov for å være flink i voksen alder. For å bli sett og verdsatt i barndommen, har Mariann måttet være flink. Først da ble hun anerkjent.  I dag er Mariann mere oppmerksom og bevisst egne behov, og setter tydeligere grenser for seg selv og sine omgivelser.  Noe som har gjort henne tryggere, med et større overskudd.