Jeg er så sliten, jeg

04.10.2017

JEG ER SÅ SLITEN, JEG

Inn kommer en dame i 40 årene. Bestillingen er "jeg er så sliten".  Berit som jeg kaller henne i denne sammenheng, legger fra seg jakken, og setter seg på en av de to stolene som står ved vinduet.  Hun ser på meg og sier; Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så sliten. Jeg legger merke til at skuldrene hennes luter litt frem og at overkroppen minner meg litt om en tung potetsekk.

Fortell meg litt om hvordan du har det sier jeg.

Hodet mitt surrer hele tiden om alt jeg må gjøre, jeg synes jeg aldri har fri. Det er barn, jobb, mann, venninner, planlegging, hytta.. Barna , to gutter som nå er 14 og 16 spiser meg opp! Venninnetreffene hvor det er bobler her og meg der arrangerer jeg som jeg alltid har gjort, slik har det alltid vært.

Slik har det alltid vært, gjentar jeg , og tygger litt på "alltid vært".

Ja sier Berit, ingen andre gjør det jo. Jeg har liksom alltid vært drivkraften i vennegjengen vår, slik som min mor var i sin tid. Rart det der, går liksom i generasjoner?

Angående min mor, hun har blitt dement. Stemmen til Berit skifter intensitet, den blir roligere. Samtidig legger jeg merke til hvordan hun nå folder hendene. Det er som hun søker trygghet i de. Hun ser opp i taket og sier - vel slik er det bare! Har det ikke ille jeg sammenlignet med andre!  Mannen min er ingeniør, jobber mye og er veldig opptatt av hytta. Mere enn av gutta våre.  De er ikke veldig interessert i hytta på fjellet, som ligger langt unna skibakker og annet sosialt.  På jobben min kreves det levering og deadlines. Jeg synes jeg alltid løper.  Berit drar hendene nedover lårene og holder litt der - rett over kneskålen - mens hun sier, "Jeg er så sliten, jeg".

Jeg kjenner det tynger meg i brystet når du snakker om hvor sliten du er, Berit. Hvordan kjenner du det i kroppen din?

Berit sier hun ikke kjenner noe, hun er bare sliten.

Jeg får inntrykk av at mitt spørsmål på hvordan hun kjenner det i kroppen ble et krevende spørsmål. Hun klarer ikke å kjenne på noe som helst.

Jeg hører det er mye som skjer i livet ditt Berit, vil du vi skal snakke litt om hva du føler du må gjøre, hva som forventes og hva som er reelt. Det blir litt som å rydde i garasjen?

Å det høres godt ut, sier Berit. Herregud glad du ikke har sett min garasje- der er det iallfall kaos!!

Jeg smiler og ser for meg en garasje full av utstyr til hytta, sykler som skulle vært reparert, maling-spann, gamle tepper etc.. alt annet enn det en garasje egentlig er bygget for.

La oss starte på hjemmebane: Du sier du har to gutter på 14 og 16. Fortell?

De er superflotte, sosiale og sporty sier hun, mens jeg ser øynene får en ny glans og at hun smiler fra øre til øre.

Men de spiser deg opp?

Ja, men slik er det kanskje? Jeg vil være en god mor, har alltid vært det. Det er viktig for meg.

Fortell meg litt om hva legger du i å være en god mor?

Hæ, sier hun og ser på meg. Du vet, ... hun tenker seg om, og ser på meg igjen.. Det virker nesten som hun kvier seg med å fortelle....Det blir stille en liten stund før hun sier at hun vekker gutta hver dag, og fordi de ikke vil opp resulterer det ofte i at hun selv kommer for sent på jobb. Fordi de er sent oppe, må hun lage matpakke og bussen rekker de sjelden. Når jeg kommer hjem fra jobb er de sultne - så jeg kaster meg over grytene, slik at de rekker mat før trening. Og når de er på trening rekker jeg å gå over huset.

Hun ser ned på gulvet og sier, det er helt feil dette her.., men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Mannen min kommer stort sett hjem etter middag og varmer opp de restene som er igjen.. Jeg er ikke mye til kone heller..

Pulsen min slår og jeg spør Berit om hun kan kjenne sin egen pust

Jeg vil ikke, sier hun

Kan det være ok om vi prøver sammen? At vi setter fotsålene ned på teppet, ikke sier noe, men puster noen ganger sammen?

"Jeg får klump i halsen", sier Berit og dekker ansiktet med hendene. Det snører seg, men jeg vil ikke gråte. Jeg må være sterk, herregud hva har jeg å klage på?

Ingen som klager her, sier jeg. Vi snakker om hvordan du har det. La oss puste litt til..

Hele livet er blitt en event sier Berit. Jeg leverer ikke slik jeg burde ha gjort på jobben heller..

Jeg tenker at Berit holder mye fast. Hun holder seg fast i en forestilling om hvordan livet skal være. Hva vil skje om hun slipper litt på det stramme taket hun har, tillater seg å puste og kjenne etter?

Jeg presenterer et eksperiment for Berit og spør om hun vil være interessert i å prøve.

Ja, sier hun. En stol representerer alt hun må og bør gjøre - slik hun lever i dag. Ovenfor henne står det en annen tom stol. I stolen hvor det handler om å holde fast kommer historiene som tidligere. Om mannen, jobben, guttene, hytta, venninnene.. Hun holder på armlene og er litt fremoverbøyd. Blikket er skjerpet. Hun snakker seg ferdig om alt hun MÅ og BØR gjøre, samtidig beskriver hun uroen i kroppen. Jeg tilbyr henne å sette seg i den andre stolen ovenfor og kjenne etter hva som blir tydelig for henne i den. Hun setter seg og det blir helt stille. Jeg ser leppene hennes strammer seg. Jeg holder meg i bakgrunnen og lar henne bruke den tiden hun måtte trenge.

"Her er jeg ingen", sier Berit.

"Ingen", gjentar jeg og spør hvordan det kjennes ut.

"Jeg er alene", sier hun. Hun biter seg i underleppen og jeg ser øynene fylles opp av tårer.

Jeg er redd for å være alene jeg, sier Berit.

Jeg tror på henne. Det hun sier er kongruent med hvordan jeg opplever henne i rommet.

Tilbake i sin egen stol sier Berit at hun er sliten, men på en annen måte. Hun ser for seg et garnnøste hvor vi har funnet enden klart til å nøste. Hun ser seg selv utenifra og har kjent på kroppen redselen for å være ingen og alene.

Ofte dømmer vi oss selv ut ifra hva vi gjør og ikke ut ifra hvem vi er.  Berit går på autopilot og på akkord med seg selv med i alt hun tror hun må gjøre - i redsel for å bli alene og ikke bety noe for noen. Når noe blir klart og tydeliggjort som her, legges det en mulighet for endring og utvikling.

Vi kan arbeide videre med å gi slipp på noen av de krav og forventninger vi legger på oss selv - og fra omgivelsene. Vi blir ikke dårlig forelder av den grunn - heller tvert om. Vi blir bevisstgjort. Det igjen frigjør kapasitet og energi.  Når vi får ryddet opp i hva "slitenheten" handler om og ser en sammenheng, kan vi ta nye valg som hjelper oss i hverdagen og dens relasjoner.